Torils lykkelige fargepoesi
Det går et gledesfylt og vitalt streif av lykke og glede gjennom bildene jeg nettopp har møtt. Det handler om bilder; malerier som gjør meg henført, opprømt og nesten euforisk gal. Så mye intens poetisk uttrykkskraft kan altså et maleri romme. Så mye kan fargen tale, at man ikke et sekund skulle ønske å se livet i svart/hvitt.
Jeg skriver her om malerinnen, bildefortelleren, fargedyrkeren Toril S. Kojans kunstnerskap. Ikke visste jeg at det er mulig å få frem så mye lys og sjelsvarme fra en tube maling. Ikke visste jeg at maleriet fremdeles kunne uttrykkes så inderlig og uendelig vakkert, nesten bare gjennom å være en fargens poet.
Toril S. Kojan bryter inn i nordisk kunst – og hvorfor ikke i europeisk kunst – med en kraft som man sjelden ser. Hun er malerinnen som aldri et sekund unnlater å la seg beruse av fargens muligheter, og hun deler dette magiske begjær sjenerøst med meg (og andre). Da jeg var kunstkritiker i det svenske kunsttidskriftet Paletten, trodde jeg at fargenes overlegne genier fantes i Danmark.
Nå vet jeg noe annet
Nå vet jeg at fargepoesien, drømmer i farge, humor i farge, livsglede i farge også spirer i all sin rikdom i Norge. Jeg ble lykkelig av å konfronteres med Torils malerier. Hun kom inn i mitt liv som en totalt fremmed, men etter å ha møtt hennes bilder er sinnet mitt fylt av tro på fargenes forløsende kraft og rikdom.
Men det er mer enn farger. Det er en rikdom også av skikkelser som jeg blir småforelsket i. Hvem ville ikke by opp til dans med disse sjelfulle kvinner som Toril tryller frem på sine lerreter? Det er ventende kvinner, lykkelige piker, sindige og glade kvinner som alle forblir i mitt hjerte. Jeg har møtt et overskudd av glede, ømhet og varm humor. Jeg har fått lukte og føle på det som jeg så ofte lengter etter, men som jeg sjelden får se i kunsten: Gleden. Det er tristessens motpol.
Gleden beruser.
Kunstkritiker Stig Åke Stålnacke
Medlem AICA (International Art Critic Association)